mandag 11. desember 2017

Husvettregler 3:3

Jeg avslutter med de tre siste husvettreglene på lista herfra. Disse reglene er selvsagt ikke den eneste rette veien for deg som eier et gammelt hus, men kan kanskje bidra til å bevisstgjøre litt rundt de valgene man står overfor underveis.

Vafler og dugnad er en god kombinasjon.

Jobb gjerne sammen med andre

Det er trivelig å være to i lag, og enda triveligere med ei gammeldags doning (dugnad) når det er større ting som skal gjøres. Bor man ikke sammen med noen, synes jeg man skal invitere en venn. I dag er mange redde for å spørre om hjelp, men jeg tror de fleste vil erfare at det er lett å få et ja. Spesielt hvis man er så smart at man disker opp med litt god servering og er raus med pausene. Det skal jo være trivelig også. Vel så viktig er det at man er villig til å stille opp på gjenytelser.

Den åpenbare fordelen med å være to eller flere er at det gjerne går litt kjappere. Én kan sage mens den andre monterer. Én kan holde mens den andre fester. Én kan holde oppe motivasjonen mens den andre har mest lyst til å ta kveld.

En annen fordel er at to hoder som oftest tenker bedre enn ett. Det kan komme godt med når man går seg litt fast, og ikke helt vet hvordan man skal løse ei av de mange utfordringene som dukker opp i et gammelt hus.

Kanskje kan det gamle kjøkkenet gjøre nytten noen år, inntil man har bodd seg inn?

Bruk tid, det er ingen skam å bo seg inn

I dag har det jo nesten blitt unntaket snarere enn regelen å flytte inn et sted uten å totalrenovere det først. Jeg kjenner folk som har kasta ut fem år gammel kjøkkeninnredning før de flytta inn i sitt nyinnkjøpte hus. Flytter du inn i et gammelt hus vil jeg heller anbefale deg å vente litt. Det forutsetter selvsagt at du har det aller mest nødvendige på plass, men ellers tror jeg det kan være ganske lurt å stå imot det oppussingspresset omgivelsene garantert kommer til å legge på deg.

Før man flytter inn et sted har man gjerne noen tanker om hvordan man kan tenke seg å gjøre ting. Mange gamle hus har kanskje behov for noen endringer i romfordelinga og/eller romstørrelsen. Man tror man har funnet ut hvordan dette best kan løses, men jeg tror det kan bli endra bedre hvis man har nok is i magen til å vente litt til man har bodd seg inn og sett hvordan man egentlig bruker huset.

Mens man bor i huset er det også lettere å involverer andre i planlegginga, som kan komme med mer gjennomtenkte råd når de ser hvordan huset faktisk er. Å tenke høyt sammen mens man står i de enkelte rommene har ofte mer for seg enn å skrible litt på papiret.

Noen ganger er tid i sofakroken med et inspirerende blad helt riktig.

Spar på kreftene og grav deg ned i sofaen om nødvendig

Det skal være tid til å bo og leve litt også. Akkurat det forutsetter at du står støtt nok på egne huseierbein til å håndtere omgivelser som stadig spør hva du har gjort i huset siden sist, eller om du har begynt på oppussinga av badet. Som oftest er jo dette bare velmente spørsmål som viser at de følger med på prosessen din, og ikke at de synes det går for sakte framover.

mandag 4. desember 2017

Husvettregler 2:3

Jeg fortsetter med de tre neste, selvforfattede husvettreglene denne uka. Også disse er basert på erfaringene gjennom mange år som eier av et gammelt hus, og nesten like mange år med oppussing.

Et tappjern gir mye praktisk nytte igjen for pengene.

Vær rustet mot enhver utfordring. Ha alltid godt verktøy og det utstyret arbeidet krever.

Jeg er heldig. Jeg bor sammen med en verktøysentusiast. Det betyr at vi (han) opp gjennom årene med oppussing har skaffa oss det meste etterhvert som behovet har dukka opp. Per i dag er parken ganske omfattende, men også veldig praktisk. Vi har elektriske sager som kapper på langs og på tvers, helt på skrå eller bare litt på skrå. Vi har hendige kutteverktøy som gjør at vi kan tilpasse eksisterende lister og panel til det nye uten å måtte ta dem ned først. Det er en fordel, for det er alltid en risiko for å ødelegge noe dersom man plukker det ned. Og vi har skikkelige skrumaskiner som har kraft til å skru inn lange skruer uten at dagen går med.

Men det dreier seg ikke bare om store verktøy som koster masse. Også de små verktøyene kan lette arbeidet: Riktig tang for å få trukket ut gamle spiker og kramper. Tappjern for å fintilpasse treverk. Ei lita, skarp øks har kommet godt med når tømmer er involvert. En god og effektiv hammer, altså ikke en sånn liten tullehammer eller en billig hammer som er så rund på hodet at du ikke treffer spikeren skikkelig. Gode måleverktøy og en nyspissa tømmerblyant. Vi pleier å forlegge våre, men en sånn liten I**A-blyant pleier å fungere godt, det også. Jo spissere, jo mer nøyaktig strek. Jeg har også erfart betydninga av en god pensel når det skal males. Det kan være lurt å investere litt i riktig utstyr også her. Billige pensler slipper for eksempel veldig ofte mye bust, og det er ikke heldig for det endelige resultatet.

Gammelt er ikke ensbetydende med råteskadet.

Ikke lytt til hvem som helst.

IKKE hør på folk som dømmer tilstanden på alle gamle hus nord og ned. Veldig mange av dem aner ikke hva de snakker om, de bare reproduserer gamle oppfatninger av at gammelt er ensbetydende med dårlig og at nytt er ensbetydende med bra. Men man kan faktisk ikke si noe om tilstanden på et gammelt hus før man har sett på de faktiske forhold.

I dette huset har vi erfart begge deler: Da vi pussa opp badet, kunne vi med sjølsyn se at alt var i skjønneste orden da vi åpna. Det var ikke en eneste råteskade under 60-tallsbadet vårt. Jeg har ikke tall på hvor mange som var helt sikre på det motsatte. Samtidig har vi også gjort negative erfaringer i en bod i første etasje, der noen ulike faktorer i et uheldig samspill har ødelagt tregolvet helt. Men med erfaringene fra badet i samme etasje friskt i minne betyr det ikke dermed at vi kommer til å rive opp alt av golv i resten av huset i frykt for råte.

Noe annet som er viktig å huske, er at dagens byggeskikk kanskje ikke automatisk kan overføres til gamle hus når det skal pusses opp. Mange er veldig opptatte av å fortelle deg at du fryser i det gamle huset ditt, og derfor må isolere. Men gjøres isoleringa feil, kan man ganske fort risikere store råteskader dersom den naturlige luftinga av det gamle treverket blir hindra gjennom feil utført arbeid. Dét er kjedelig, det.

Det kan også være greit å reflektere litt over holdbarheten på de gamle materialene kontra dagens garantitid på ting. Mine vinduer har holdt seg relativt godt i over 100 år, og etter at de nå er pussa opp antar jeg at de vil kunne holde like lenge så lenge vi følger opp med ordinært veldikehold. Årsaken er at materialene man brukte før var spesielt utvalgt til formålet - for vinduer sin del kjerneved som har høy bestandighet for vær og vind. Dagens vindu har ei garantitid på 30 år, deretter må du påregne å bytte dem ut. Likevel kommer alle til å anbefale deg å bytte ut de gamle. Ikke gjør det før du er helt sikker i din sak. Det kan hende du kommer til å savne de gamle ruglete glassene og smekre vindusrammene når huset ditt stirrer tomt på deg etter utskiftinga.

Det er ofte ikke før man ser på før-bildene man skjønner hvor mye man egentlig har gjort.

Bruk penn og papir

Vi har ikke gjennomført ei voldsomt strukturert oppussing her hos oss, men vi har likevel ganske klare tanker om hva som må gjøres. Jeg har god erfaring med å sette opp rom-for-rom-lister med gjøremålene brutt ned i overkommelige punkter (av typen "male taket, liste rundt døra, sette opp hyller"). På den måten ser man lettere at det går framover etterhvert som man kan krysse av for utført. Blir punktene for omfattende (av typen "pusse opp badet") går det for lang tid mellom hver gang man kan krysse ut noe.

Jeg har også tatt masse bilder. Før, underveis og etter. Det er både dokumentasjon av alt som er gjort, men ikke minst uvurderlig motivasjon. Det er først når man ser hvordan det så ut før at man skjønner hvilken stor jobb man har gjort. Jeg synes også det har en verdi at det finnes endel bilder som viser hvordan oldemor hadde det i huset sitt da hun bodde her. Det er mange grunner til at det ikke passer så godt for meg å ha det likedan, og de samme møblene på de samme plassene, men likevel fint å kunne se tilbake. Jeg skulle ønske at det fantes bilder av hvordan det så ut før 100 år sida også, men det har jeg ikke hørt noen som har.

Samme hjørne noen arbeidstimer senere.

onsdag 29. november 2017

Husvettregler 1:3

Etter noen år som eier av et gammelt hus har jeg (og vi) gjort oss noen erfaringer som har kommet oss til nytte. Kanskje disse erfaringene også kan komme andre til nytte? Jeg har i alle fall satt opp noen "husvettregler" som oppsummerer våre viktigste erfaringer så langt.

Denne gangen var det første prosjektet.

Legg ikke ut på de største prosjektene før du har fått litt erfaring

Dersom du har planer om å gjøre mye av arbeidet sjøl, men kanskje ikke har all verdens erfaring med å snekre og male fra før er dette rådet viktig. Det kan kanskje være fristende å ta de største og mest brukte rommene først, men jo mer erfaring du har når du kommer dit, jo bedre er det. Derfor kan det kanskje lønne seg å begynne med et lite prosjekt først. En liten gang, for eksempel.

Gjennom et sånt prosjekt får du nyttig erfaring med hvor lang tid det kan lønne seg å beregne når du en gang kommer til de store rommene. Å beregne tida riktig er ofte avgjørende for å beholde humøret. Har man satt seg for ambisiøse mål mens man jobber med oppussing av stua er det fort gjort å gå på en smell og miste sin humoristiske sans når det viser seg at du brukte dobbelt så lang tid som du trodde, og ikke klarte å bli ferdig til jul likevel.

Du får også erfaring med bruk av verktøy, f.eks. det å sage profilerte lister i riktig vinkel. Det er kanskje ikke så farlig med noen småfeil i rom som er lite brukt, mens i de rommene der man er hele tida vil man helst ha alt så fint som mulig. De triksene man lærer seg underveis kommer alltid godt med!

Sist men ikke minst kan de erfaringene du gjør deg underveis bidra til at du endrer planene dine for de store rommene. I verste fall: Kanskje er det ikke kjempefint tømmer under alle platene slik du trodde? Kanskje var ikke de materialene du valgte først så fine likevel? Eller i beste fall: Kanskje var den tekniske standen på huset bedre enn du trodde, sånn at du ikke trenger å totalrenovere overalt?

Vindusprosjektet - det største så langt.

Meld fra hvor du vil

I dag er det så vanlig å totalrenovere, at det er det de fleste forventer av deg dersom du overtar et gammelt hus. Derfor kan det være like greit å være klar på hva ditt eget mål er. Ønsker du å ta ett og ett rom (eller ett rom i året som jeg så noen hadde som sitt fine mål), så bare si det. Da vet alle. Ønsker du å beholde mest mulig av de opprinnelige bygningsdelene, så bare si det også. Mange kommer til å synes at du er en skikkelig raring, men da vet de i alle fall hvorfor du gjør så mange rare ting. Eller er så sinnsyk treig med jobbinga. For det kommer nemlig også noen til å tenke (selv om de fleste er for høflige til å si det). Å utvikle en klar tanke om hvor du vil med huset er kanskje det viktigste tipset, det vil fungere som rettesnor for deg hver gang du trenger det.

Spor fra de som var her før meg.

Vis respekt for husets sjel og særpreg

Kort oppsummert: Hvis du har kjøpt eller overtatt et gammel hus fordi du liker gamle hus - ja da er det jo ikke noe poeng å bytte ut alt i huset med noe nytt. Etter mitt syn er det altfor mange gamle hus som pusses opp i den grad at du knapt kan se at det egentlig er gammelt mer.

Og hvorfor gjør vi det? Noen ganger kan det selvsagt være gode grunner til å bytte ut bygningsdeler. Råte er åpenbart ett sånt eksempel. Men da kan man gjerne spørre seg: Må jeg bytte ut absolutt alt på denne veggen, bare fordi de to nederste bordene er råteskade, eller holder det at jeg erstatter de to med kopier? Man skal ikke undervurdere betydninga av de patinerte overflatene når det kommer til sjel.

For ikke å snakke om vinduer: Er det så sikkert at de gamle vindusrammene er så dårlige som det ser ut som, eller er det egentlig bare litt kitt og maling som skal til? Det finnes muligheter for å redusere trekk fra gamle vinduer også, og varevinduer om vinteren kan være et godt alternativ til helt nye vinduer som bevarer det opprinnelige utseendet til huset samtidig som det isolerer litt bedre. Jeg tror det kan være vel verdt å sette opp et lite regnestykke på hvor mye man kan regne med å spare i strømutgifter kontra hvor mye helt nye vinduer vil koste. Når det kommer til komfort kan man gjerne spørre seg om det er nødvendig å forvente at man skal kunne valse rundt i t-skjorte hele året, eller om det er helt greit å kle seg i en genser med lange armer.

Innvendig har jeg inntrykk av at mange synes at alle overflatene skal være lytefrie: Det skal ikke være et hakk eller en sprekk noen steder. Litt av sjelen i et gammelt hus ligger etter mitt syn nettopp i akkurat det. I gangen hos meg er det for eksempel et tommelfingerstort hull i en av bjelkene. Mange ville nok fylt det med sparkel og dekket det med maling. For meg, som vet at oldefar brukte det hullet til å feste linklaven i når han skulle egne lina før fiske, ville det føltes nesten respektløst. Også det gamle panelet rundt omkring er fullt av gamle sprekker, men nettopp det viser jo at det er originalt fra husets byggeår. At det er et og annet hakk i dørkarmene rundt omkring, eller at ikke all malinga på dørene i huset er perfekt etter så mange år, synes jeg bare tilfører særpreg til huset. Jeg trenger ikke å male over det. Foretrekker man kataloghus, anbefaler jeg at man heller vurderer nettopp det; nøkkelferdig fra byggmesteren.

mandag 20. november 2017

Blåtimer


Omsider var det tid og rom for å blande den blåfargen jeg har planlagt siden august. Jeg har hoppa i det, og blanda to farger Allbäck linoljemaling for å få den fargen jeg helst ville ha på kammerset oppe i leiligheta. I går, mens dagslyset forsvant over i blått ute, sto jeg og rørte og rørte og rørte for å få de to fargene sammen til én, ny farge.


Jeg var veldig spent da jeg dro penselen over panelet med de første strøkene blått. Men fargen blei akkurat sånn som jeg hadde grovtesta meg fram til på forhånd. Det er enkle blandingsforhold, med 1:1 av hver farge.


Selv om gult er fint, så hadde jeg lyst på en annen farge i dette rommet. Jeg har jo allerede ett solgult rom, og en såpass blå blåfarge er det ikke andre steder i huset nå. Som bildet viser var det uansett behov for å male veggen opp et strøk, det var litt mer enn kledelig slitasje på sine steder.


Sammen med et lyst tak kommer denne fargen til å endre rommets karakter ganske mye. Jeg tror det blir lysere og friskere. Golvet er brunt i dag, og jeg tror at vi skal beholde det sånn. Bruntoner harmonerer godt med denne blåfargen.


En liten liter maling holdt hele veien rundt på første strøk. Den dekker i grunnen veldig godt, men det må nok ett strøk til for at fargen skal bli helt jevn og uten at den gule skinner gjennom her og der. Jeg håper jeg får gjort det i år, sånn at punktet kan strykes av den berømte lista.

mandag 13. november 2017

Møbler som betyr noe


Når det kommer til møbler, er det sånn her i huset at gammelt som oftest trumfer nytt. Det er forskjellige årsaker til det. For det første vil jeg gjerne ta vare på det jeg har. Det gjelder forsåvidt enten det er noe jeg har skaffa meg sjøl opp gjennom de vel 23 årene jeg har bodd for meg sjøl, eller det er ting som har fulgt med oldemors hus eller er arva. Fungerer det, trenger det i prinsippet ikke å byttes ut. Et godt eksempel er oldemors stuebord, som er laga av heltre og som med sine to klaffer og forholdsvis plettfrie bordplate fremdeles fungerer utmerket til å servere en kopp te eller ti på. Og så har det jo vært oldemor sitt. Den lille pidestallen ved sida av har visstnok stått i det som en gang var finstua, og da er det selvsagt ekstra stas at den fremdeles kan brukes.


Det handler også litt om affeksjonsverdi. Disse stolene er fra før krigen, men trukket om av min gammelonkel A like etter krigen. Broren hans (!) gikk på møbeltapetsererkurs på den tida. Slike kurs var veldig vanlig etter krigen, for å bidra til å få folk ut i arbeid såvidt jeg har skjønt. Fjærene i setet er ganske dårlige, så derfor sitter vi helst i dem sjøl og lar gjestene får sofaen fra 2008. Likevel vil jeg nok heller bruke noen kroner på nye fjær enn på nye lenestoler.


Jeg har både piano og pianokrakk, på tross av at jeg ikke spiller et eneste instrument. Pianoet kom inn i huset fordi min oldemors samboer likte å spille, og har sånn sett ikke noen sterk tilknytning til min familie. Men for meg representerer det noen barndomsminner - det er nok mer enn ett barnebarn som har fått lov til å holde en konsert (riktignok ikke så lang) på dette pianoet. Krakken er det min bestefar i dalen som har laga. Han laga mange sånne småmøbler før, og for meg som ikke husker ham så godt er det artig å ha ett av dem. En likedan står hjemme hos mamma og pappa.


Og når vi snakker om ting som kommer fra dalen: Denne kommoden fikk jeg hos bestemor da jeg var tenåring, og jeg hadde den på rommet mitt helt til jeg flytta hit i 2003. Bestemor hadde igjen fått den hos ei meget spesiell gammel dame i nabolaget som en gang hadde malt den med rød golvmaling. Under golvmalinga var det nok pen lakk, men da jeg var tenåring var det lutede møbler som var inn. Derfor var den lenge trekvit, før jeg lakka den opp igjen for noen år sida.

 

Selv om det var et gammel hus jeg overtok, kan man ikke si at det var smekkfullt med gamle fine møbler. Det var vel heller lett blanding av møbler fra 1910, 1960 og 1980. Noe er arvet ut av huset, som jo naturlig er i en stor familie med fire generasjoner mellom meg og de som bygde huset. Noe forsvant under evakueringa, mens tyskerne okkuperte huset. Noe er slitt og ødelagt og erstatta med nytt. Og noe er sikkert rett og slett ofra på moderniseringa sitt alter. Denne senga er det imidlertid artig at finnes fremdeles. Den har helt håpløse mål etter dagens standard (98 x 175 cm), men har tilhørt min oldeonkel som bodde på loftet og jobba på butikken mens det var samvirkelag her i huset. Vi har skifta madrassen i den, og tilbyr den til våre laveste gjester (desto høyere i aktelse).


Noen møbler, som dette skapet, hadde gått ut av bruk inne i huset da jeg flytta hit. De hadde overlevd fordi noen syntes de enda kunne gjøre nytte for seg ute i skjåen. Skapet bærer preg av at ingen har vært spesielt forsiktig med de de siste årene, men som de fleste gamle møbler er det laga av heltre og står for en støyt. Nå gjør det nytte for seg som dukskap på loftsgangen.


Noen av møblene jeg har, har blitt omdefinert fra sin opprinnelige funksjon. Bokhylla i bakgrunnen her var egentlig et overskap til den første kjøkkeninnredninga farmor og farfar hadde da de bygde huset sitt. Da jeg skulle flytte inn i mitt første umøblerte hjem var jeg i høylaen hos farmor og henta det meste jeg trengte til stua. Ved hjelp av maling og en handymum som skifta trekk på to gamle lenestoler og en divan hadde jeg plutselig et helt unikt stuemøblement med en historie.


Historie har disse to grønne kjøkkenstolene også. De to, sammen med en tredje som er i bruk som systol, fulgte nemlig med på flyttelasset da farmor, farfar og pappa (som da var ett år) flytta hjem til Norge etter å ha vært flyktninger i Sverige under krigen. Da de reiste over var de bare to, men da de kom tilbake hadde de fått pappa, og hadde kjøpt seg noen møbler som de klarte å få med seg hjem. Den ene stolen har en skade i treverket oppe på ryggstøet, som den fikk da den ramla av flyttelasset da de flytta neste gang, fra et lite hus de bodde i først til det nye som de bygde omlag fem år etter krigen. Stolene knirker noe voldsomt, men er fine ekstrastoler når vi er mange til bords.

Og nettopp det at gamle møbler har en sånn kvailtet at de tåler og flyttes gang på gang, ja til og med ramle av et lastebil-lass uten at de blir helt ødelagte, det er noe slett ikke alle moderne møbler har. Det gjør dem vel verdt å beholde i seg sjøl.

tirsdag 7. november 2017

Ei tv-anbefaling


Nett-tv er fine saker. Takket være det har jeg via et tips på Instagram fått øynene opp for den svenske tv-serien "Det sitter i väggarna" som sendes på SVT. I serien besøker historikeren Christopher O'Regan og bygningsantikvar Erika Åberg eiere av gamle hus, og gir dem både innsikt i husets historie og hjelp til istandsetting etter antikvariske prinsipper. Midt i blinken for sånne særinger som meg.


Serien finner du her - både sesong 3 som starta opp forrige uke og de to foregående sesongene. Vel verdt å sjekke ut for alle som eier et gammel hus eller generelt er interessert i bygningsvern. Kanskje også et konsept å vurdere i søsterkanalen NRK?

Bildene er lånt fra SVT.

søndag 29. oktober 2017

Oppdrag Rive plater fullført


Også det siste punktet på arbeidslista for oktober er fullført. I dette hjørnet hadde vi ikke revet platene som dekka panelveggene. Litt av årsaken var alle ledningene, men etter å ha løsna dem forsiktig lot det seg gjøre å begynne den møysommelige jobben med å fjerne det som skulle bort.


Først rev jeg listverket som satt rundt døra og oppe i taket. Deretter rev jeg av malepappen som var strukket over platene. Det er ikke spesielt vanskelig, den kommer av i store flak uten mye motstand.


Deretter må man finne et høvelig angrepspunkt på de halvharde platene. Her i huset har de ikke spart på spikrene når de har satt dem opp, så det er både en omstendelig og støvete jobb. Men etterhvert finner man en teknikk som fungerer, og klarer å bende såpass på spikrene at de lar seg trekke ut før man tar vekk plata. Og hver plate som forsvinner fra huset er egentlig verdt ei lita feiring. Akkurat her venter vi med det, hjørnet viser seg nemlig å by på noen utfordringer på veien mot nytt kjøkken. Mer om det seinere.

mandag 23. oktober 2017

Oppdrag Vinduskarmer fullført


Hei, hvor det går! Arbeidslista for oktober har vist seg å være høyst overkommelig. Punkt tre var å få malt ferdig de tre vinduskarmene på nykjøkkenet. De to nærmest i bildet hadde vært gjemt bak plater i masse tiår før vi henta dem fram igjen i 2015. De var nesten helt uten spor av maling, så forskjellen var stor når de endelig var nymalt. Det er utrolig hvor mye det har å si for lysinnslippet i et rom.


Alle vinduene hadde behov for å pusses og vaskes før de blei malt, i tillegg til at det måtte kittes i hull etter spiker brukt til å dekke dem til. Det ene vinduet hadde i tillegg noen rester av pappstrimler som gjorde at jeg skygga litt unna sist jeg holdt på her, og begynte med noe annet i stedet. Det viste seg imidlertid at de var ganske enkle å fjerne, så det gikk fort nå jeg først kom i gang igjen.


Jeg tror det opprinnelig ikke har vært spandert mer enn ett strøk maling på karmene, og det forsvant nesten helt på de fleste stedene når jeg pussa lett iver med pussepapir. Og faktisk ser det ut som denne midtsprossa har vært malt i den samme lyseblå fargen som veggene. Ikke umulig: Vi har både grønne og gule karmer andre steder i huset.


Den tredje karmen har vært i bruk hele tida, så den har vært malt opp igjen seinere. Noe av malinga var flakka av nederst, og fargen på treverket kan jo se litt mistenkelig ut i hjørnet. Jeg målte derfor med en fuktmåler for å være helt sikker på at det var tørt. En sånn fuktmåler er ikke noen stor investering, og blant tingene som er kjekk å ha. Heldigvis var det knusktørt overalt, og ingen grunn til bekymring.


Sånn var utgangspunktet før jeg begynte å male. Da er det rett og slett en fryd å føre penselen over underlaget. Siden rammene står i her, var jeg nøye med å passe på at jeg ikke malte dem fast i karmen. Det går fint dersom man er litt nøyaktig innerst ved overgangen. Resten får jeg sette inn med linolje til sommeren, når man kan ha vinduet åpent.


Resultater er jo slett ikke verst. Lyst og fint, men man ser fremdeles spor etter tidens tann. Det er sånn jeg synes det skal være. Jeg vet at andre gjerne vil at alt skal se helt nytt ut etter at det er malt, men det blir etter mitt syn nesten litt underlig i et over 100 år gammelt hus. Selve konseptet er jo at det er gammelt og velbrukt.

mandag 16. oktober 2017

Oppdrag Dekkoperasjon fullført


Jeg endte opp med den aller enkleste løsninga på plateproblemet på gulrommet, nemlig å bare male over dem. Jeg tok dem først ned, og hadde et håp om at hullene bak var såpass strømlinjeforma at det ville la seg gjøre å felle inn noen biter med panel på en ganske fin måte. Jeg ville nemlig huske at det så sånn ut da vi lurte bakom for noen år siden. Men det gjorde det ikke skulle det vise seg. Jeg glemte rett og slett å ta bilde av baksida, men fant i alle fall ut at jeg bare skulle male platene i samme farge som veggen inntil videre.


Og vurdert i forhold til utgangspunktet vil jeg jo påstå at de er atskillig mer diskrete øverst og nederst på den ene veggen nå, enn de var før. Alt i alt lever jeg godt med dette, det viser jo bare spor etter tidligere tiders bruk av rommet.


Forrige gang jeg svingte kosten på dette rommet var i 2015. Da var jeg ikke så erfaren i å åpne malingsspannene fra Ottoson, så det var vanskelig å få det helt lufttett når jeg satte lokket på plass igjen etter bruk. Etter å ha opplevd at et tilsvarende spann fra Allbäck med en drøy halvliter maling igjen var blitt helt ødelagt i kjelleren fra i fjor til i år på grunn av den samme problematikken med lokket, var jeg ganske skeptisk når jeg letta på lokket på denne.


Det var derfor en positiv opplevelse når lokket var vel av å se at det såg sånn ut under. Ei ganske tynn hinne låg som et beskyttenda lag over linoljen.


Den var det bare å løfte elegant av, og så var det bare å røre og røre og røre til olje og pigmenter var gjenforent i den fine solgule fargen som skulle dekke platene.


Mens jeg alt var i gang med kosmetiske tiltak, tok jeg fatt på disse sprekkene mellom panelbordene også. Som i taket har det også her vært kitt mellom, men noen plasser har det smuldret bort. Resultatet er svarte tomrom her og der, som skjemmer den ellers fine veggen litt.


Nok en gang var det liniljekittet fra C*** O****n som var redninga. Det var veldig godt egna til disse sprekkene. Jeg rulla en liten klump mellom fingrene, og trakk den ut i sprekkene med pekefingeren min. Den passa helt perfekt til å forme buen i sprekkene slik at det ikke kunne ses at den var reparert.


Dette er samme område på veggen etter kitting og maling. Ganske mye bedre, spør du meg.

mandag 9. oktober 2017

Oppdrag Dørvridere godt i gang


Jeg vil si at jeg er godt i gang med den sjøltildelte arbeidslista for oktober. Jeg starta øverst, med dørvriderne. Til sammen hadde jeg fire liggende som skulle monteres opp, og en femte skulle flyttes fra loftet til kjøkkenet når disse var kommet på plass. Av disse er tre kommet på plass, med skruer og det hele.


De skulle erstatte disse litt mer moderne vriderne og skiltene fra 50- eller 60-tallet. De hadde kanskje vært verdt å beholde dersom huset hadde vært fra den stilperioden. Det er det jo absolutt ikke, så da var valget lett når det lot seg gjøre å finne gamle vridere av en av de typene som allerede er her i huset.


Malinga på baksida av akkurat denne døra viser i tillegg at den er blant de som antakelig har hatt akkurat en sånn type vrider før, og ikke en sånn med langskilt som det er noen av ellers i huset. Årsaken til at jeg ikke har fått på plass alle fire, og flytta den femte, er rett og slett at det viste seg at dimensjonen på hullet i låskassa på to av døra var for liten. Det var tydeligvis litt kraftigere dimensjoner på vriderpinnen før i tida, så den gikk ikke gjennom på to av dørene.


Ha ha, tenkte jeg, ikke noe problem. Jeg kom nemlig på at jeg hadde sett denne trekofferten med gamle låskasser på loftet. Dessverre viste det seg at alle de komplette kassene som lå her var av samme dimensjon som de som sto i dørene. Det ligger nok deler til minst ei låskasse av gammel versjon i kofferten, med unntak av akkurat den delen som trengs for at vriderpinnen skal få tak. Jeg må med andre ord pønske ut noe annet lurt.

mandag 2. oktober 2017

På lista i oktober


Det gikk mer kvitmaling i taket på gulrommet enn jeg hadde tenkt, så da måtte jeg bestille mer før jeg kan blande blåfargen til kammerset i leiligheta. Det kan være ei gylden anledning til å få unna noen av småtingene som fyller lista over ting som burde vært gjort. For eksempel å få på plass disse dørvriderne. Det er straks et år siden jeg kjøpte dem, men motivasjonen til å få dem på plass var temmelig fraværende da de dukka opp i postkassa. Hvis jeg bare klarer å finne de små messingskruene jeg bestilte fra et annet sted samtidig, tenker jeg at de bør finne plassene sine i løpet av oktober. De gjør seg jo mye bedre på ei dør enn i ei eske.


På gulrommet er det to sånne plater midt på den ene langveggen, ei oppe under taket og ei på nede ved golvet. Det har såvidt jeg har skjønt stått en ovn der før i tida, og platene skjuler hull for pipeløp. Tipper den løsninga ikke hadde gått gjennom en branninspeksjon i dag. Nå som nesten alt det andre er gjort på dette rommet, hadde det vært greit å finne ei god løsning for å erstatte platene med noe annet som kanskje er litt penere. Det burde også være mulig å få til i oktober.


De tre vinduskarmene på nykjøkkenet hadde det også vært fint å få malt. Jeg har begynt med litt grunnarbeid som å pusse og tette sprekker og spikerhull, men så var det en av karmene som hadde rester av papp som burde vært fjerna først og da var det andre arbeidsoppgaver som lokka mer. Nå er de oppgavene gjort, så da er det egentlig ingenting å gjemme seg bak mer. Og selve malearbeidet går fort når man først kommer i gang, så det er absolutt innenfor rekkevidde i oktober.


En annen ting som burde vært gjort på det saktegående Prosjekt Nykjøkken er å rive de siste platene på veggene. Ett hjørne har blitt stående igjen, men det må jo tas det også før det er vits å begynne skrape- og malearbeidet på disse to veggene. Å rive disse platene er ikke så veldig fort gjort, de er nemlig spikra med omtrent én spiker for hver femte centimeter. Men oktober har 31 dager, så det burde være overkommelig. 

Sånn, da var det sagt. Nå må det også bli gjort.

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...