mandag 27. august 2012

Stue - før og etter


Det begynner å bli ei stund sida vi fikk opp tapetet på stueveggen. Etter litt velkjent "moing" er de fleste bildene kommet opp på veggen også. Det vil si, det var ikke riktig alle som fikk være med videre. Noen må finne seg i en liten omplassering, enten internt eller innad i familien. Portrettet av min oldemor regjerer foreløpig alene over sofaen, og det kan godt hende det fortsetter sånn.


På pianoveggen henger mine tippoldeforeldre, de som en gang i tida bygde dette huset, sammen med mine oldeforeldre og min bestemor, selve årsaken til at jeg kom i den heldige posisjon å kunne overta dette huset. Den gamle pidestallen sto i huset da jeg overtok, og er nok ganske gammel. Stolen er et bruktfunn som er penere å se på enn å sitte i, men den fikk plassen fordi den ikke ruver så mye. Garnkurven arva jeg etter min bestemor.


Dette er husets største blomsterbord (jeg spiller ikke piano), men hører til her og skal aldri ut av huset. Pianokrakken er det min bestefar i dalen som har snekra, og den fine lille matta tipper jeg at min oldemor eller tante har hekla.


Den siste veggen i stua er prega av mange års medlemsskap i alt fra Bokklubbens barn til Bokklubben krim og spenning. Jeg er veldig fornøyd med de nye bokhyllene med glassdører. En absolutt nødvendighet for den som ikke liker støvtørking!

Før (2003):





Slik så det ut i min oldemors hus da jeg flytta inn. Koselig oldemorsstue. Jeg skvatt nesten litt nå, for det har skjedd mer i løpet av ni år enn jeg trodde sjøl. Det eneste som er igjen er stuebordet, TV-bordet, pianokrakken (med nytt trekk), lysekrona, gardinkappa (men delt i to og uten det tragiske brettet) og to av bildene. Ja, også samovaren. Resten er bortarva (vegguret og bordet ved sida av den ny-gamle pianoet) eller omdistribuert til andre deler av huset.

Alt i alt er jeg veldig fornøyd. Jeg klarer lett å overse at verken golv eller tak har fått en overhaling enda, minst ett par år til.

tirsdag 21. august 2012

Nettkjenning


Denne vasen har du sikkert sett før. Jeg hadde sett den mange steder, på mange blogger. Faktisk i hopetall på enkelte blogger, i all verdens høyder.


Det var liksom noe kjent med den, hadde jeg ikke sett en slik et sted? I virkeligheten, liksom?


I sommer dukka den opp mellom avispapiret i noen gamle banankasser på loftet. Den så ut som om den var blitt brukt til gule stearinlys, men etter en liten runde med vaskekosten var den like kvit igjen. Min lille vase er omlag 14 cm høy.


Jeg har skjønt at det dreier seg om pressglass, og at den er laga av såkalt opalinglass, glass som er tilsatt stoffer som gjør at de mister gjennomskinneligheta. Mer vet jeg ikke. Det hadde vært artig å visst hvem som var produsenten.

søndag 19. august 2012

Hva mangler?


I går fikk vi endelig gjort noe vi har snakka om lenge. Kjempelenge. Men ting tar gjerne litt tid: Fra vi først snakker om noe til vi får gjennomført det her i huset pleier det å gå mer enn fem minutter for å si det sånn.

I alle fall: Nå er det gjort. Ser du hva?


Vi har ikke dansa omvendt regndans for å få fram sola i fjellene. Vi har heller ikke gjødsla blomstene slik at de har slått ut i full blomst. Men vi har flytta båten. Den stakkars båten har ligget på samme plass så lenge jeg kan huske. Den er ikke min, men har fått ligge her slik at eierne skal ha lett tilgang til sjøen om sommeren.

Ettersom den knapt har kjent saltvann under baugen de siste fem årene lot det seg ikke lengre forsvare å ha den liggende som et forstyrrende moment midt i sjøutsikten. Derfor valgte vi å flytte den til et nytt sted, litt lengre unna uteplassen og stuevinduene. Jeg kan berolige eierne med at den ligger bra der. Nå er både huseier og båt fornøyde.

tirsdag 7. august 2012

Amors lappesaker


Da vi rydda mørkeloftet for fem - seks år sida for å gjøre klart til takrenovering dukka dette lille skrinet for lappesaker opp. På eska sto det to navn. Et jentenavn og et guttenavn. Rundt navnene var det rissa inn et hjerte med pil gjennom.

Av hensyn til de involverte har jeg retusjert påskriften litt, men jeg kjente igjen navnene. Den unge damen leide rom her i huset en gang på slutten av femtitallet. Den unge mannen gjorde antakelig sine hoser grønne omtrent på samme tida. De blei gift i 1962 og er det fremdeles.


Skrinet er tomt for lappesaker i dag, men fullt av minner. Derfor bestemte jeg meg for å levere det tilbake til de to som en gang eide det. Hun som hadde hatt behov for lappesaker kjente straks igjen sin egen håndskrift.

Hjertet og navnet på den unge mannen derimot hadde hun ikke skrevet, det var hun sikker på. Det fikk to av mine gamle onkler skylda for. De var tydeligvis ikke ukjente med den slags fantestreker da de var på den alderen. Skal tro om de husker det i dag?

mandag 6. august 2012

Arbeidsvær


Ferien er over, og det er første dag på arbeid igjen. Været er upåklagelig. Faktisk helt perfekt med tanke på at man innehar kontorjobb. Altså: Det er ikke noe bedre enn det har vært så langt i sommer.

Slik har platten sett ut stort sett hele ferien. I løpet av de til sammen fire ukene jeg har hatt ferie i sommer har jeg sittet ute i sola og lest en - 1 - gang. Vi har spist middag ute like mange (eller få) ganger. Men nå har vår lokale, muligens selvutnevnte, værprofet spådd en fin og varm høst. For å sitere Nils-Arne Eggen: There is hope in a hanging snore. Med andre ord: Min lett forfrosne og dryppende sommernese bærer rett og slett bud om bedre vær.

Riddersporen, derimot, ser ut til å stortrives. Jeg kan ikke huske at den har vært så høy tidligere. Med sine mer enn to meter kan de i sommer også nytes til fulle fra stuevinduene. (Hvilket passer bra under de rådende værforhold.) Ridderspore er en av hageklassikerne som vokser og trives godt i det nordlige klimaet min oldemors hus befinner seg i, og jeg har samla alle de gamle staudene av den sorten i et hjørne langs platten. De passer fint til det gamle huset, og jeg ønsker meg flere.

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...